fredag 28. oktober 2011

Røde arme i Øst-Finnmark

Tekst: Erna Fjelldahl
Foto: Erna Fjelldahl og Olav E. Johansen


Tana historielag hadde invitert til en aften som skulle handle om Den Røde Armes rolle i frigjøringen av Øst-Finnmark høsten 1944. Rådhussalen ble helt full av tilhørere. Historiker Stian Bones holdt et svært interessant foredrag knyttet til temaet.


Bones sa at det først og fremst var viktig for russerne å få tyskerne ut av sitt eget land. Det å gå inn i Øst-Finnmark var en ekstra sikkerhetsforanstaltning for russerne selv. Bones problematiserte over spørsmålet om hva russerne egentlig tenkte når de tross alt ble 11 måneder i Øst-Finnmark. Hadde Stalin til hensikt å ta området, slik enkelte har hevdet?

De første sovjetiske styrkene kom over grensen 18. oktober 1944, og de ble tatt imot med hemningsløs glede av lokalbefolkningen. Flere steder, som i Neiden, hadde folk funnet frem både norske og røde flagg. Tyskerne oppgav Kirkenes 24.-25. oktober. Mens kampene pågikk hadde en stor del av befolkningen (3.500) søkt tilflukt i gruvene i Bjørnevann.

Leder i Tana historielag, Ingrid Smuk Rolstad, ønsket velkommen.

Bones siterte historikeren Aage Lunde som fortalte at om morgenen den 25. oktober kom seks russiske soldater inn i tunnelen, og sjefen deres sa: «Heis det norske flagg»! Da ble både "Ja, vi elsker" og "Internasjonalen" sunget om hverandre.

Tyskerne hadde først tilbudt befolkningen å evakuere frivillig. Men bl.a. Rikskommisær Terboven mente det var en fare å la en norsk befolkning bli igjen i nord mens den tyske hæren trakk seg sørover. Dette resulterte i at den kompromissløse politiminister Jonas Lie fikk i oppdrag å tvangsevakuere befolkningen og iverksette den brente jords taktikk i Finnmark og Nord-Troms.Men befolkningen syntes ikke om dette.

Leif Kr. Sundelin (foran) og Kjell Ballari bak hadde flere interessante spørsmål og problemstillinger til foredragsholderen.

Ellers fikk vi høre om hvordan britiske myndigheter bare bestemte at 256 norske soldater og 15 offiserer fra Skottland skulle dra til Norge via Murmansk. De norske selv hadde liten innflytelse over dette. De ble frakta over grensen av russiske lastebiler. Oberst Arne Dahl, som hadde kommandoen over de norske styrker, har flere ganger uttalt at det var et godt samarbeid mellom russerne og den lille norske enheten.

Ragnhild Ravna var interessert og aktiv tilhører

Britene visste at Norges eget bidrag til frigjøringen av Finnmark og Norge var stakkarslig. Men britene var selv ikke villig til å yte bistand i form av tropper.

De norske militære myndigheter i London ville konsentrere seg om Vest-Finnmark, men Trygve Lie motsatte seg dette. Han mente at konsentrasjonen måtte settes inn i Øst-Finnmark. Ved å satse i øst ville man få de russiske troppene til å trekke tilbake til Sovjet. Man var lenge urolig i forhold til at russerne tross alt ble her i 11 måneder.

Russerne gjorde forsøk på å utnytte situasjonen til egen fordel. De prøvde blant annet å presse fram et norsk-sovjetisk samstyre av Svalbard og avståelse av Bjørnøya til Sovjetunionen. Heldigvis ble det ikke noe av dette.

Mange var skeptiske, blant annet arne D. Dahl. Han skrev i et internt notat at russerne ville ta Øst-Finnmark til og med Tana og flytte grensene hit.

Det var krefter i den sovjetiske generalstaben som ville sikre seg et militært fotfeste i Nord-Norge. Men de fikk aldri støtte av Stalin eller Molotov.

Gerd Sundelin fortalte historien om da russiske soldater med sin overordnede til hjem til familien. Hun husket at de satt i en åpning der loftstrappen kom opp på loftet og at hun bare så gloen fra sigarettene de røkte. Ellers mintes hun at hun hadde fått et smykke av den russiske offiseren. Dette mistet hun dessverre.


I det amerikanske utenriksdepartementet var det krefter som mente (helt til 1946)at Sovjetunionen burde få baser for eksempel i Sør-Varanger, dersom de framsatte krav om det. Britene, som ikke ville gi ressurser til nordområdene, var i det minste opptatt av å minske økt sovjetisk innflytelse i de norske områdene.

Det var en skuffelse for de norske soldatene fra Storbritannia at de ikke ble tatt imot som helter. Men "Londoneran" hadde for eksempel ikke nok forsyninger med seg, og de hadde problemer med å forstå hvordan livet ved fronten hadde preget samfunnet, og så videre.

Det kom også frem i foredraget at Håkon Lie ivret svært for at Norge skulle ta imot atomvåpen for på den måten å virke sterkere og mer uinntakelig i forhold til en fiendtlig makt.

Ole Einar Olsen kunne fortelle en historie om overvåkingen og Einar Gerhardsen. Overvåkingen ønsket ikke at statsministeren skulle klareres slik at han hadde tilgang til alle graderte opplysninger.


Bones kunne konkludere med at den sovjetiske hær ikke hadde til hensikt å bli her, slik blant annet oberst Dahl trodde. Men det var klart at Stalin selv ikke hadde noe ønske om å ta Øst-Finnmark.

Etter det interessante foredraget til Stian Bones var det flere som hadde ordet knyttet til sikkerhetspolitiske spørsmål i tida like etter krigen og under den kalde krigen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar