Tekst og foto: Olav E. Johansen
Det var stor oppslutning om
årets Lavonjargdag den 16. juli. Hovedaktivitetene var turer til Stangnestind og til setra
samt kåseri om en gammel byggeteknikk.
Utpå dagen kom til og med solen frem og sendte sine varme stråler
over de mange som hadde funnet veien til
Lavonjarg i år.
Langveisfarende
Folk kom fra fjern og nær.
Ekteparet Thomas Reiser og Monique Landmann-Reiser var kommet helt Offenburg i Syd-Tyskland,
cirka 30 km fra Strasbourg. De sa at dette er tredje gangen de er i
Finnmark. -Hvis man først har vært her
en gang, så må man bare tilbake, sier Thomas. De er lidenskapelige
fuglekikkere. Derfor syntes de at Høyholmen og Tanamunningen er et flott område
for en slik aktivitet.
Andreas og Astrid Njarga (til venstre) fra Polmak hadde tatt med seg det sydtyske ekteparet Thomas Reiser og Monique Landmann-Reiser somfor tiden er gjester hos Njarga.
Stor deltakelse
I år var det mer enn 40 deltakere
på turen opp til Stangnesting, som for øvrig er det høyeste punktet på
Varangerhalvøya med sine 724 meter over havet.
Per Evald Walle og Viljo Valle var to av deltakerne. De var delt i synet
på om det hadde vært en hård tur. Men de
var fornøyd med turen. Viljo startet tidlig og fikk derfor litt av
formiddagståken som lå helt oppe på toppen. De var enige om at det var fin temperatur til en sånn fysisk anstrengelse. Turen til Setra (Lille-Leirpollen) hadde
også omtrent det samme antallet.
En liten lundehund med matmor Åshild Krogh Ulriksen fra Grimstad. Åshild er opprinnelig fra Bonakas hvor hun har et fritidshus.
Som vanlig severte Lavonjarg Vel deilig laksesuppe og utsøkt kongekrabbe i tillegg til kaffe og
kaker.
Når man er i Lavonjarg, blir det
unektelig til at man mimrer om gamle dager. Men man ser også kontrastene,
for på kort tid gikk to store skip
gjennom Lavonjargsundet for å hente kvarts i Austertana.
Mens vi var der, var det flere som
begynte å snakke om hvor stor befolkningen i Lavonjarg egentlig hadde vært den
gangen det bodde folk i alle husan. Det var Andreas Njarga som ropte tallet
utover sundet idet vi forlot
stedet. -I 1966 var det 21 fastboende der, ropte Andreas.
Hos arrangøren, Lavonjarg Vel, var
man storfornøyd med dagen. Båtførerne hadde sin fulle hyre med å frakte folk
frem og tilbake.
Kåseri om skjelterteknikk
Som en del av årets
Lavonjargdag ville
Fortidsminneforeningen Finnmark benytte
anledningen til å sette fokus på en gammel byggeteknikk, nemlig skjelterteknikken.I
Lavonjarg eier Jan Samuelsen en stor og flott skjelterskjå som er blitt
restaurert.
Arkitekt Randi Sjølie kåserer om skjelterskjåen i Lavonjarg.
Arkitekt Randi Sjølie holdt et
interessant kåseri om skjelterhus-teknikken med utgangspunkt i huset til
Jan. Hun fortalte detaljert om hvordan
bygget er satt opp. Disse husene er egentlig en blanding av elementer fra stav-
og laftehus. Veggene består av stående plank, eller skjeltrer, som er satt inn
i spor i svillen og i raftstokken.
Idun Pedersen fra Smalfjord hadde fått tillatelse til å flytte en skjelterskjå til Smalfjord.
Tilhørere
Tilhørere
Plankene ble opprinnelig formet med
øks slik tilfellet er i Lavonjarg-skjåen. Never ble brukt som tettemateriale på
torvtaket. Da man restaurerte skjåen,
fikk man never fra Målselv.
Jan Samuelsen (skjåens eier) og Randi Sjølie.
Skjelterskjåer ble brukt til
høyskjåer og stabbur/lagringsplass.
Slike hus ble særlig brukt til formål hvor det var viktig med god
lufting og god tørk.
Man regner med at det er 48
registrerte skjelterhus i Finnmark. Av disse er
hele 43 i Tana. I tillegg til skjåen i Lavonjarg er det også et
restaurert fjøs er Lille-Leirpollen (Setra). I Tana finnes det ellers slike hus
blant annet i Horma, Polmak, Smalfjord,
Austertana, Sirma, Båteng og Rustefjelbma.
Ingvald Guttorm og hunden slapper av etter turen til Setra.
Frank Klaussen fra Båtsfjord var en
av tilhørerne. Etter kåseriet sa han at han hadde lært mye om skjelterskjåer.
Han sa at han hadde hørt ordet brukt i Båtsfjord. Men der
ble ordet "skjelterskjå"
kun brukt for å beskrive et dårlig
vedlikehodt og trekkfullt bolighus.
Wivian Johnsen viser frem en gammel Lavonjarg-kofte som er sydd før krigen. Det er Liv Nilsen som eier kofta.
I kulturminneloven er det et generelt forbud mot å flytte gamle
hus. Men i Finnmark har det vært tradisjon å flytte slike hus fordi de ofte
ble gitt som gave eller man arvet dem.
Idun Pedersen fra Smalfjord er en av dem som har fått tillatelse til å flytte et slikt stabbur fra
Horma til Smalfjord fordi stabburet var fra hennes mors barndomshjem og fordi
det har vært tradisjon å flytte slike hus. Dessuten ble stabburet flyttet innen
samme kommune.
Per Evald Walle og Viljo
Valle hadde hatt en fin tur opp til Stangnestind.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar