Demokrati er fali’, det

Jeg hører i radio og på TV at blant andre vår egen statsminister er overgitt over at grekerne selv skal få bestemme over hva de ønsker om fremtiden.  Det virker nesten som om en statsminister som legger skjebnen i folkets hender, er ubrukelig. Er det ikke det som er demokrati?

Tyskerne er forsiktig rystet, offentlig, mens børsene og kursene faller i kjelleren.

Mange snakker så varmt om demokrati.  Det rare er at ikke alle mennesker i demokratiske stater kan være med på å praktisere dette demokratiet.  Mener vi virkelig at den alminnelige greker er dummere enn andre europeere?  Eller?

Jeg tror nu at grekerne er klare over at det de eventuelt velger, kan bli et helvete, men hva blir det med å fortsette slik som nå.  Kanskje de til og med mener at de i det store og hele hadde det enklere i landet sitt, før de ble medlemmer i EU….  En kjent sang begynner slik: ” Hvorfor være stor når man er lykkelig som liten?” Syns vi i Norge at EU er attraktivt?  Over 80 % av oss sier nei i siste meningsmåling.

Vår statsminister sier at det kommer til å ramme oss om Hellas sier nei.  Er Norge viktigere enn Hellas?  Før eller siden vil vi nok bli dratt inn i det som skjer. Jeg håper at ingen går rundt og tror at vi i Norge kan fortsette å leve i vår lille boble, uberørt av verdens elendighet. Det er nemlig umulig.

Og hvorfor er så mange EU-ministre mer eller mindre hysteriske over det som skjer i Hellas, tro?  Hva er det verste som kan skje om grekerne sier nei?  Da går de konkurs, sier Stoltenberg.  Er de ikke det allerede? De er bastet og bundet av gjeld, først og fremst til de rike tyskerne, som ”gir” til alle.  Og det blir bare verre og verre ettersom de tar imot mer og mer penger; gjelden vokser. 

Jeg tror egentlig ikke at tanken på hvordan det går med Hellas er den viktigste.

Hva er det verste som kan skje med EU, dersom noen flere medlemsland ser at de blir treller under EU-ledelsen, med Tyskland i spissen, og vil prøve å komme seg bort?

Hvem er det som blir mest såra og vonbroten, - og forbannet over at planene om et storrike begynner å rakne? Tja, den som lever, får se.  Kanskje dette er begynnelsen på noe som vi ikke aner konturene av, før det er for sent. Men bare kanskje…

Erna Fjelldahl