Historisk reise i Finnmark

Tekst og foto: Erna Fjelldahl

Hvert år prøver Fortidsminneforeningen i Finnmark å arrangere en tur til et sted i fylket, der en kan oppleve noe fra vår nære eller fjerne historie. Høsten 2011 var målet Loppa øy i Vest Finnmark. Øya er vakker og har vært senter for kommunen i tidligere tider, da all kommunikasjon gikk sjøveien.   Den er historisk i og med at den inneholder forskjellige kulturminner fra svært lang tid tilbake.  Her finns også fuglefjell med et yrende liv.  Det ble opprettet sjøfugl-reservat i 1983.  Dette er nå fredet. 

Ca 40 personer hadde meldt seg på turen.  Hver og en av deltakerne måtte komme seg til Øksfjord, der foreningen hadde leid båt for befraktning av folket. Deltakerne måtte betale en egenandel på 600 kr hver for båtreisen. Deltakerne kom fra hele Finnmark.

Før avreise hadde omstillingskonsulent Terje Haugen (bildet) fra administrasjonen i Loppa kommune en svært interessant orientering om kommunen, hva angikk det meste, folk, næringsliv, kultur og de ned- og oppturer som kystkommunen har opplevd.

                                                                                                                                           

 Båtturen:      

På turen mot Loppa øy var båten innom Bergsfjord, Sør-Tverrfjord og Sandland.  I Sør-Tverrfjord kom Annfrid Slettvoll om bord.  Hun er pensjonert lærer med stor interesse for historie og for hjemkommunen sin i særdeleshet.  

Noen av deltakerne hadde vært litt engstelige for sjøsyke, men havet var blankt og stille og båtføreren var dyktig og imøtekommende, så alle var ved godt mot da vi nådde øya.

Lederen samler troppene:  

Da alle hadde kommet seg mer eller mindre velberget på land på kaia på Loppa, hadde leder i Fortidsminneforeningen, Jørgen Dahl fra Vadsø en gjennomgang av hvor vi skulle og hva vi skulle se. 

Bilde: Historiker Arvid Petterson fra Porsanger forteller at her sto for tusenvis av år siden et langhus som var mange timer langt. Bare tuftene finns. Hva finns etter oss, tro? 

Så begynte vandringen til ”sentrum”, der både tidligere skole (nå overnattingssted om sommeren), Loppa kirke med en eldre kirkegård, muren til kirken som ble nedbrent av tyskerne og Loppa Hovedgård med tilhørende bygninger, samt størstedelen av boligbebyggelsen på øya, med unntak av Mevær, der båten la til ved kaien.

Den yngste kirkegården: 

På turen mot sentrum var vi innom den yngste kirkegården på Loppa.  Her så vi på en del gravsteder av spesiell interesse, bl.a. et lite gravsted der en liten sønn av en russisk pomorskipper ligger begravet rundt 1905.  Graven er velstelt med gulhvit skjellsand strødd rundt den nedlagte gravsteinen.  Vi så også på gravstedet til presten Asheim, som døde på øya og ble gravlagt der.  Han har en helt spesiell plass i Loppafolks hjerter.  Selv la artikkelskriveren merke til de to nyeste gravene.  Der ligger to av de personene som har betydd mye for undertegnedes familie.  Fred være med dem.

Bilde: Her ble sønnen til en russisk pomorskipper gravlagt rundt 1905.

Uten mat og drikke..:  

Da følget nådde kirken ble man enige om å ta matpause.  Det skjedde på kirketrappen og bord og benker i umiddelbar nærhet.  Solen hadde meldt forfall, men mesteparten av måltidet foregikk i tørre former.  Dette varte dessverre ikke helt til alle var ferdige.  Men turfolk sutrer ikke av den grunn.  Vi spiste ferdig og pakket sammen før vi gikk inn i kirken. 

Kirkehistorie:                                                                                                                                            

Annfrid Slettvoll fra Sør-Tverrfjord fortalte historien om kirkene på Loppa øy.  Det har vært tre kirker på øya.  Den første ble revet og flyttet til hovedstedet, der den ble brent av tyskerne.  Hun beskrev bygdefolkets berging av altertavle, døpefat og mugge, messehakler, alterduk, malerier m.m., før brenningen i 1944. Dette var unike kulturskatter, hvorav noen var flere hundre år gamle.  Sakene ble gjemt i bårehuset, som sto på den da benyttede kirkegården.  Den ble spart av tyskerne og klenodiene ble dermed reddet.  Det er disse vi nå kan beskue i Loppa kirke.  I kirken kan vi også se et maleri som den tyske sjefen på Loppa under brenningen, Schmidt, etter krigen sendte som (offer)gave til den gjenoppbygde kirken.

Bilde: Altertavlen, som bygdefolket klarte å gjemme før brenningen. 

Korskirkemuren:            

Så trakk deltakerne ut og gikk til muren etter den brente kirken.  Her var vi så heldige at Svein Bertheussen, nåværende eier av Loppa Hovedgård og en svært betydelig ressurs for Loppa øy og Loppa kommune, berettet om hvordan han og sønnene grov opp denne muren, hvor to tredeler var nedgrodd i jorden. 

Bilde: Modell av korskirken, som ble brent. Modellen er bygget av Svein Bertheussen etter tegninger fra riksantikvaren.

Kirkebygningen var formet som et kors, der begge kryssende deler var 24,1m lange.  Kirken hadde sitteplasser til 222 personer.  Det er et stort arbeid som er lagt ned i å få muren frem i lyset igjen.  

Bilde: Svein Bertheussen ved kirkemuren, som han og sønnene Richard og William gravde frem av jorden. Bare øverste del av muren var synlig da de startet.

Handelshusets påbegynte museum:                                                                     

Svein Bertheussen (født og oppvokst på Langnes i Tana, tidligere Norges yngste ubåtsjef i en alder av 28 år og senere Havnesjef i Alta), nå pensjonist, var så velvillig at han tok oss med til det huset som i tidligere tider huset fiskemottak og tørrfiskloft.  Her er det nedlagt et stort arbeid med å ta vare på allslags gjenstander som han har funnet, både over og under jorda på øya.  Det er redskaper som har vært viktige for det arbeidet som foregikk på et slikt kyststed i de eldre tider.

I museet var også en modell av korskirken, som Bertheussen har bygget.  Han presiserer at han ikke regner seg ferdig med registrerings- og kartleggingsarbeidet enda, for han har så mange oppgaver som trengs å gripes fatt i. Så vidt vi er kjent med finns det ikke noe offentlig kystmuseum i Loppa, så det arbeidet han gjør er uvurderlig for en kystkommune, sett fra artikkelforfatters side!

Den eldre kirkegården ved Hovedhuset:                                                                                   

Flesteparten av gravene aner vi bare som forhøyninger i terrenget.  Vi ser på gravene som har synlige gravmerker, kors og annet.  Denne er nok tatt i bruk ca 100 år før den nyeste mener vi ut fra årstallene på gravstedene. 

Loppasanden/Rossmålvika: 

Turen går videre.  Vi passerer den nydelige Loppasanden, skinnende hvit, der det sies at kjelden ankommer hvert år den 25. mars.  Om ikke annet så reker det en fjær i land, heter det. 

Bilde: Noen av deltakerne ved tufter i Rossmålvika. Her finns tufter fra vår aller tidligste historie, samt middelalderen og rester fra Svend Foyns trankokeri, antakelig det siste han drev på Finnmarkskysten.

På 1960 tallet ble det under veiarbeid funnet en kvinnegrav fra vikingtiden.  Av det som fantes i graven av utstyr som fulgte den døde, ser man at det har vært forbindelser til Svartehavsområdet i denne tiden.  I Rossmålvika finns mange tufter fra mange tusen år tilbake. 

Arvid Petterson gir oss en inngående beskrivelse.  Vi får også vite at det har vært trankokeri her allerede i middelalderen og at Svend Foyn anla sitt siste og vestligste trankokeri i Finnmark på dette stedet da han hadde sin storhetstid.

Vandringen ender med tilbaketur til båten.  Det foretas en opptelling av deltakerne før avreise for å sikre at ingen blir glemt.  Vi går om bord, starter tilbake til Øksfjord og begynner å tenke over det vi har opplevd.  Mange deltakere uttrykker stor entusiasme og iver etter å få dra på tur også til neste år.

Til slutt vil vi føye til at hele styret i Fortidsminneforeningen avd. Finnmark deltok også på turen.

Odd Mathis Hætta fra Kautokein har befart en gammel tuft og slutter seg til flokken.

 

Bilde: På den gamle kirketrappen.  Fra venstre: Leif Eriksen fra Polmak (pt. Alta), Annelise Pedersen, Vadsø, Einar og Wenche Dølør, Alta.

Kulturminnedagen i Gavesluft

Fra steinalder til kanoner

Av Olav E. Johansen

-Ikke siden 1944 har det vært så mye folk på en gang i Gavesluft som idag,  var  Arne Josvald Sabbasens reaksjon på det særdeles godt besøkte arrangementet sist søndag i forbindelse med Kulturminnedagen. Gjennom forskjellige innslag ble bygdas flere tusenårige historie presentert. 

Det nasjonale tema for Kulturminnedagen 11.september 2011 var  ”Skjulte skatter. Spor i landskapet.”  Her i  Tana var  temaet ”Gavesluft - fra yngre steinalder til kanoner.”  Hovedaktiviteten var en vandring  i tid og gjennom bygda hvor minnene er spredt over et stort område. Dessuten hadde Tana kommune en orientering om arealplanen for Gavesluft- og Kaldbaknes-området.

Vi anslo antall besøkende til nærmere 90. 

Andakt

Pensjonert prest Kåre Smeland åpnet dagen med andakt i den største katedral man kan tenke seg. Han snakket blant annet om det forvalteransvaret som vi har overfor naturen.  Et annet tema var de nedbrytende trender i samfunnsutviklingen. 

Organist Stamen spilte på melodika (Foto: Olav E. Johansen)

Til venstre presten Kåre Smeland (Foto: Olav E. Johansen)

Til venstre  ser vi Kleppe (Foto: Olav E. Johansen)

Gammel historie

Arkeolog Jan Ingolf Kleppe i Finnmark fylkeskommune tok forsamlingen med på en interessant, flere tusen år gammel reise i tid. Hustuftene i Gavesluft kan knyttes til i hvert fall tre ulike bosetningsfaser.

Kleppe sa at de  eldste daterte tuftene stammer fra tida mellom ca. 3.000 og 2.000 år før Kristus (f.Kr.). De er med andre ord fra yngre steinalder – som varte fra ca. 4.500 f.fkr til ca. 1.800 f.Kr.  

Den neste gruppa med daterte tufter er fra  tida rundt ca. 1.600 f.Kr. Denne perioden kalles Tidlig Metalltid, og  varte fra ca. 1.800 f.Kr. til 0 f.Kr. 

-Den siste gruppa med daterte tufter stammer fra tida rundt år 0, sa arkeologen.  -Dateringen vi har ligger mellom 159 f.Kr og 221 etter Kristus. Det vil si at den strekker seg fra slutten av Tidlig metalltid og inn i jernalderen. 

Krigen

Andre verdenskrig er blitt den mest kjente, og mest synlige, del av Gaveslufts historie. Krigen betydde en stor omveltning i livene til dem som bodde der da krigen kom til Gavesluft og Norge i 1940.  

Gisle Pettersen ledet en vandring til de forskjellige ruinene etter små og store bygninger. Her var messe, storkjøkken, spisesal,  beboelsesbrakker,  badehus, toaletthus, bunkerser,  skyttergraver skredder- og systuer. Det var mye klær som skulle repareres for så man mann.  

Ifølge dokumenter som Gisle har, er det grunn til å tro at det var omkring 100 tyske soldater på Smalfjordnes og omkring 400 i Gavesluft. 

Bildene i bildeutstillingen viser varierte aktiviteter blant de tyske soldatene. Noen arbeider i storkjøkkenet, men andre spiller kort eller leser aviser  i messa. Vi ser en gjeng som pusser  lærstøvler.   På skøyta  "Stenstrand" er noen soldater i ferd med å losse kull.  Andre bilder viser soldater som lemper brød fra en fullastet spissbåt (?) i fjæra.  Til og med en fotballkamp er avbildet.

Gisle Pettersen (Foto: Olav E. Johansen)

Født i Gavesluft

Elle Johansen  er en av de få av Gaveslufts  tidligere beboere som var barn under krigen.  Hun var 3 år da krigen begynte, og  8  år da den sluttet.

Elle sier at hun ikke kan huske at det  noen gang var kamphandlinger i bygda. En gang husker hun at en mann gikk på en mine. Det må ha vært en fremmed, for tyskerne og bygdefolk visste hvor minene var.  Alt var jo minelagt rundt i bygda.  Så vidt Elle kan huske, ble den store kanonen  ble aldri brukt. Jeg kan ikke huske noen kraftige smell. 

Tyskerne brukte å ha underholdning  i messa. Elle husker at hun en gang fikk lov til å gå på noe som kan ha vært en revy. Men hun forstod ikke så mye av det. 

En gang var jeg med mamma og skulle hente inn kyrne på sletta bortenfor tyskerbrakkene,  oppdaget vi at en tysk soldat holdt på melke en av kyrne. Mamma ble så sint at ho smekka soldaten på fingrene så melkespannet datt ned.  -Jeg ble nokså vettskremt da, sier Elle. -De kunne jo ha arrestert mamma, tenkte jeg da. 

Vi barn fikk søtsaker av tyskerne av og til.  Spesielt husker jeg at sjefen brukte å ha med godterier til oss når han kom på besøk hjem til foreldrene mine.

Kruttstaver

Arne Josvald Sabbasen  var den andre innfødte Gavesluft-væring vi traff.  Han er født i 1952.

-Da jeg var i barneårene, var mineryddingen for det meste unnagjort. Men jeg husker at forsvaret  på 90-tallet sprengte eksplosiver i det som var det tyske ammunisjonslageret, sier Arne Josvald.

-Vi ungan fant masser av kruttstaver som vi brukte å tenne på. Det var vel et under at ingen ble skadet av dette.  Slike staver var det overalt i området, sier han. -Vi vokste opp med masser av piggtråd overalt. Piggtråden var av og til en plage for de som hadde dyr fordi de kunne skade seg. Men heldigvis var det få skader. 

Han sier at ungene  av og til hørte de voksne snakket om det som skjedde her. Det som sitter igjen av det for Arne Josvald, er at det i Gavesluft var en fredelig krig.  Beboerne i Gavesluft  fikk drive fiske på vanlig måte. Det eneste var at de som hadde lakseplass ved den store kanonen, ble hindret i fisket i 1940 da tyskerne satte opp kanonstillingen på grunn av stor trafikk.

Tyskerne hadde hadde et svært kloakkanlegg i Gavesluft. -Etter krigen  grov far min og onkelen min opp en god del av disse glaserte betongrørene, sier han.  -De brukte noe av det til egne hus. Resten solgte de til Kirkenes.

Til venstre Arne Josvald Sabbasen (Foto: Olav E. Johansen)

Natursti

Arrangørene hadde også laget en natursti. Alle som gikk stien og registrerte seg, ble med i trekningen av en del premier.  

Langveisfarende

Her er de finske gjestene som var sammen medPirkko Järvinen og Ragnar Aslaksen fra Alleknjarg. Fra venstre Margareetta og Raimo Karvonen fra Kuusamo (pensjonert prost, nå vikarprest i Posio), Sirpa Kostamo fra Kemi og Antti Viitanen fra Kauhava, Pirkko Järvinen fra Alleknjarg, Eine Lautala fra Helsinki, Ragnar Aslaksen fra Alleknjarg og Väinö Lautala fra     Helsinki.  (Foto: Olav E. Johansen)

I Gavesluft møtte vi også langveisfarende. Pirkko Järvinen og Ragnar Aslaksen fra Alleknjarg hadde med sine finske venner fra sør i Finland.  De var alle enige om at dagen hadde vært en stor opplevelse. De benyttet ellers anledningen til å gjøre seg  kjent med med Tana-munningen i sin alminnelighet. Den dagen kunne de også observere store mengder laksender  fra Kaldbaknes.  Finnene var på høstferie i Alleknjarg.  

Arrangører

Det flotte arrangementet var et samarbeid mellom kirkekontoret i Tana, Tana kommune og Tana historielag.  Algasvarre bygdelag stod for servering av kaffe, kaker og deilig trollkrem i oppvarmet storlavvo. 

Endel av de 90 tilstedeværende (Foto: Olav E. Johansen) 

Campingvogner bort fra Kaldbaknes?

Olav E. Johansen

Som en del av kulturminnedagen i Gavesluft gav  Anne Smeland  fra Tana kommune en orientering om arbeidet med arealplan  for  Gavesluft og Kaldbaknes.

Formålet med planen er å avklare brukerinteresser i området i tillegg til fremtidig arealbruk.  Når det gjelder brukerinteresser er det viktig å finne avklaringer i forhold til allmennhetens forhold  til friluftsliv, kulturminner, camping, fritidsbebyggelse og næringshytter.

Gavesluft

Viktige problemstillinger for området  Gavesluft- Grønnesodden er blant annet slitasje på kulturminner og naturområder.  Det er behov for faste parkeringsplasser og  muligheter for toalett og søppelavhending.

Fuglekikking er jo blitt populært. Mange kommer allerede til Tana-deltaet for å titte på fugler og fotografere dem. Derfor er det  naturlig å vurdere fuglekikkerskjul eller -tårn i dette området og andre deler av  Tana-deltaet.  Videre kan det være behov for faste stier som er merket, blant annet til Grønnes.

Kaldbaknes

For Kaldbaknes-området er det en del aktuelle problemstillinger som det må finnes løsninger på. Det har vært et diskusjonstema  lenge i Tana når det gjelder  bruk av parkeringsplassene på Kaldbaknes. De har jo i stor grad vært opptatt av campingvogner hele sommeren. -Det har vært vurdert å anlegge en plass for campingvogner i det gamle grustaket i Benjaminsbukta.

Ellers er det aktuelt å legge til rette bedre for fiske fra land. I mange år de beste fiskeplassene vært blokkert av fortøyde båter.  Derfor vurderer man å regulere båtfortøyningen bedre slik at begge hensyn ivaretas.

På Kaldbaknes  må også bygging av fritidshus  og næringshytter reguleres  bedre enn tilfellet har vært hittil.  Spørsmålet blir også hvor store friarealer man skal ha i strandsonen.

Rykter om bom

Det har gått rykter om at Tana kommune vurderer å stenge Gavesluft-veien med bom.  -Dette har aldri vært vurdert i det hele tatt under arealplan-arbeidet, sier Anne Smeland.  -I forbindelse med reguleringsplanen vil imidlertid behov for parkering bli drøftet, og da kan det være aktuelt å stenge enkelte parkeringslommer i Gavesluft, og erstatte disse med nye parkeringsareal.

Dette vil imidlertid være gjenstand for debatt i forbindelse med offentlig ettersyn/høring, og  i politiske organer når planen skal behandles. Problemstillinger som dette vil bli drøftet i planbeskrivelsen, som grunnlag for debatt.

Høringsutkastet antas behandlet i Formannskapet i oktober 2011.